Veien til Bogstad

Av Trond Kanstad Kvalvik

Det er lørdag og 1 uke til «Klubbmesternes Mester», turneringen der alle landets klubbmestere får anledning til å flekse muskler mot hverandre og stadfeste hvem er årets virkelige «bad ass». Turneringen arrangeres for første gang og er i regi av Norges Golfforbund og Oslo Golfklubb – som i år fyller 100 år. Klubben min, Midt-Troms Golfklubb, har bidratt i reisekassa med kr. 5000,-, så flybilletter og overnatting er i boks. Joker’n Golfsimulator har Bogstad på lista så her kan det forberedes og legges strategi. Alt ligger an til en minnerik tur og en opplevelse langt utenom det vanlige!

Det er lørdags kveld og som sagt en uke til «the big showdown». En melding tikker inn; «Være med å stille lag til scramble-turnering med en moro vri i Finnkroken i morgen?». Klart det, tenker jeg. Da får jeg anledning til å teste de nye Hooka Gore-Tex «turskoene» jeg kjøpte i dag. Det er foreløpig meldt vått under turneringen på Bogstad neste uke, så alternativer for fottøy er viktig. Et dårlig kne har gjort at golfsko, og det meste av fottøy, er byttet ut med mye støtdemping. Vanntette sko med myk såle høres ut som en vinner. Skoene er litt på den romslige siden så ekstra tykke sokker og skikkelig stram snøring sørger for at de sitter som støpt.

Søndagen er her og laget ikke bare spiller bra, men disponerer hjelpemidlene perfekt. Hyssing, mulligans, biljardstøt, balltre, birdier og eagler, alt flyter! Noe ubehag nedi skoene, men det må man nesten forvente første dagen. Det økende ubehaget overskygges imidlertid lett av den gode scoren som tar laget til toppen av seierspallen. Perfekt oppladning til Bogstad neste uke! Bare få inn litt simulatortrening kommende uke så er vi klar.

Mandag, jobb, og ubehaget fra i går har utviklet seg til halting, men det er sikkert borte i morgen. Tirsdag, grusomt vondt og foten lar seg ikke løfte fra gulvet. Det blir egenmelding og legebesøk. Senebetennelse eller stressfraktur er dommen. «Har du gått med hardt knytte sko?», spør Doktor Tormod. «Ehh.. Kremt.. Kan du få meg reparert før helga?», spør jeg. Medisinkur, Paralgin Forte, krykker, ro og hjelp fra Tor og Odin blir oppskrifta. Onsdag, om mulig enda verre. Torsdag, får til dels til å slepe foten etter meg. Nærmest kryper ombord i bussen til Tromsø med sekk, koffert og golfbag, for så å ta kveldsflyet til Gardermoen. En tjukk, middelaldrende nordlending som drar etter seg 3 kolli og en fot. Helt klart et særdeles vakkert skue. Fredag, maks hvile og bønn og lovnader til Tor og Odin inkluderer nå også Frøya og Loke. Av 38 flighter skal jeg slå ut i nr. 2, klokken 08.12, og forespørsel om å få bytte til en senere flight har dessverre ikke gjort noe ut av seg.

Lørdag allerede og frokosten består i hovedsak av Paralgin Forte og Red Bull. The breakfast of champions? Not so much – skulle det vise seg. Er på plass på golfbanen en god time før for å forsøke å finne en alternativ måte å svinge kølle på, men her er alt stengt. Når det åpner går det meste av tiden med til å få ordnet golfbil på tross av totalforbud fra greenkeeperne og å finne ut av registreringen til turneringen. De på turneringskontoret hadde dessverre ingen anelse om hvordan det skulle foregå eller hvem som hadde scorekort osv. så forvirringen og panikken er til å ta og føle på.

Må for så vidt rette en takk til Christian Aronsen og Stephen Newey, og øvrig personell, for deres gode humør, flotte serviceinnstilling og imøtekommelse.Rakk en kjapp tur til rangen bare for å få bekreftet at man trener for lite på å treffe ballen når man i praksis står på én fot. 6 putt på putting green bare for å få bekreftet at dressede naturgreener ruller svært mye tregere enn kunstgress med «100» på stimpen. Og, fikk bekreftet at sceneskrekken melder seg på første tee med publikum, filmkamera, ukjent bane og høyttaleranlegg med kommentering fra selveste Per Haugsrud og Henrik Bjørnstad. Selv om driver har vært verste kølla i bagen siste par årene tenker jeg at i denne situasjonen gir den meg størst mulighet til å i det hele tatt treffe ballen. Ikke like overbevist nå i retrospekt..

Klarer akkurat å fange øverste centimeteren på ballen med nederste centimeteren på køllehodet. Høyeste punktet i ballbanen var når ballen lå på peggen. Carry ca. 4 meter hvorpå ballen stuper utfor kanten på teestedet, etterfulgt av 170 meter rull. For å sitere Haugsrud og Bjørnstad: «-Ikke den høyeste driven vi har sett.» «-Nei, men effektiv.» Og noe særlig bedre skulle det ikke bli de neste 3-4 timene. I et forsøk på å kjøre minst mulig på fairway og i rough pga. våt bane og kjøreforbud, forsøkte man holde golfbilen på golfveien og heller hinke rundt med 3 køller og laser, samt lomma full av reserveballer. Ikke ideelt skulle det vise seg.

Én kvadrupel, tre triple, tre doble, sju bogey, tre par, én birdie, mange Paralgin Forte og nesten 5 timer senere krysser man målstreken (ja, vi hadde ryggen på flighten foran). At man «bare» gikk tre over på de siste seks er en mager trøst når man til slutt må telle slag på hele 97 fingre. Det holdt så vidt til en 93.-plass av 97 startende. Da var det en større trøst at mat var inkludert. Steinovnsbakt italiensk pizza og deilig lasagne, i en flott kafé, med hyggelig betjening og flott utsikt over banen og de kjempende kvinner og menn. Selv om spillet og resultatet ble et sorgens kapittel av dimensjoner har opplevelsen vært gull og svært minnerik.

Man kan bare krysse fingre og håpe at dette blir gjentatt og at man en gang får mulighet til å reise kjerringa. I hvert fall en god grunn for alle til å møte opp og kjempe tappert til «the bitter end» i neste klubbmesterskap. Takk til Oslo GK, NGF og sist men ikke minst Midt-Troms Golfklubb for denne herlige opplevelsen. Vi sees ved neste anledning.

Link til bildearkiv: https://www.midttromsgolf.no/old/gallery/album?uid=1101628578&aid=91206